Noen små agility-betraktninger

Noen personer synes å tro at det stort sett er hunden sin feil, når det går galt på agilitybanen. Selvsagt skjer det, det er ikke det, akkurat som at vi som mennesker også gjør feil -men i de aller, aller fleste tilfellene er det vi som førere som er på feil plass, gir utydelige signaler eller kommandoer. Som agilityfører bør man være ydmyk og innse at det kanskje er vi som ikke har gjort jobben godt nok, når man har et stadig tilbakevennende problem, eller man sliter med feil av forskjellig karakter. Hissig temperament og utbrudd hos fører, fører sjelden noe godt med seg. Og skal jeg være ærlig tror jeg ikke det er de som kommer til å nå toppen. Når man trener hund bør man ha en god porsjon tålmodighet med i bagasjen, for at samspillet med hunden skal bli det aller beste. Men for all del, man må stille krav og sette grenser, men gjøre det på en fair måte. De beste førerne sånn jeg ser det hører man nesten ikke, og de har en unik evne til å være på de rette plassene til enhver tid og er tydelige i handlingen sin. Selvsagt har man lov å åpne munnen, det må vi enkelte ganger gjøre rett så tydelig også, for å redde en “farlig” situasjon, men det er mer unntaksvis og ikke hele løpet igjennom, eller for den saks skyld – treningen igjennom. Noen og enhver burde innimellom gå i seg sjøl, og spørre seg, “hva var det egentlig som skjedde her?” I bortimot 99 % av tilfellene min hund går på feil hinder, vet jeg med sikkerhet at jeg har vært plassert feil og gitt for utydelige signaler på hvor vi skulle. Skal jeg bli sur på hunden min da? Svaret er NEI! Da må man prøve en annen løsning som kan funke. Og ikke minst regne med at det er “up and downs”. I perioder må man regne med at ting som tidligere har gått som smurt, plutselig ser ut til å være helt ukjent for hunden. Man kan trøste seg med at som regel går det fort over. Det er sjelden noe fasitsvar på hva som er rett, da alle hunder og førere er ulike, og man må prøve og feile på hva som passer ens egen hund. Som agilityfører blir man aldri utlært,  det er stadig masse å plukke opp. Utvklingen er stor og det skjer stadig noe nytt man må forholde seg til på agilitybanen. Det er bare å prøve og henge med 🙂 Og gud så morsomt det er når alt funker!!!

En annen ting jeg reagerer på er de som ikke varmer opp hunden før trening og konkurranser. Hva tenker de på??? Ønsker de å påføre hunden skader og smerter som kan oppstå når kald muskulatur skal ut og hoppe og sprette og aller helst i stort tempo? Så lat -jeg velger å kalle det det, eller om det er uvitenhet? kan man altså ikke tillate seg å være dersom man skal være med på agility. Minimum 15-20 minutter oppvarming av hunden i de forskjellige gangartene, før man entrer banen enten det er trening eller konkurranse er en god regel. Og husk at hvis hunden blir liggende i bilen i mellom flere økter blir den kald igjen, så da må ny oppvarming til. Muskulaturen blir fort kald, og fortere en svint nå når vi går mot kaldere tider. Så dersom du ønsker en frisk og rask hund, så være nøye på dette. Selv med varm muskulatur kan det fort oppstå skader, så ta vare på den hunden du har. ER vi på hundetrening er det hunden søm bør være i hovedfokus, eller så er vi kanskje på feil arena?

En ting til jeg reagerer på er de som går i mål etter et agilityløp, og ikke viser tegn til å ta kontakt med hunden sin, akkurat som det er viktigere å snakke med de som står rundt banen. Jeg synes det er så vondt og se hunder som kommer feilfrie i mål, og ser på eieren sin etter anerkjennelse og som ikke får så mye som et blikk. (Eller evt om de har gjort feil, og blir straffet med en slags”usynlighet”.)Det kan da ikke være for mye forlangt at man først tar seg av hunden sin, og deretter tar det andre. Det synes jeg den firbeinte fortjener!!!

Det var bare noen små betraktninger fra meg………………………….