Joda vi har da vært ute på litt siden sist, og et par pene resultater har det også blitt.
Siste helg i august var vi en dag i Fredrikstad og konkurrerte, og tok der med oss vår første plassering i hopp 3. Noen topplassering var det dog ikke, men en 7. plass med 5 fp, med et helt greit løp, men var for sen med slalåmkommandoen og det ble en vegring.. Agilityen disket vi, en liten misforståelse og tunnelen ble tatt både fram og tilbake. Det var det stevnet…
- Yeahhhh ……..vårt første CERT!!!!!!!!!
Første helg denne måneden sto Oslo og Omegn for tur, men en kræsj med 90 årslaget til min bestemor gjorde at vi kunne fikk gått et løp på formiddagen. Det var hopp 3 som var dagens første løp for vårt vedkommende, så da ble det med dette løpet. Et løp å gjøre det på, ja da må man jammen skjerpe seg litt også da gitt 😉 Fullt fokus, og vi klinket til med et flott feilfritt løp, litt over 2 sekunnder foran nr 2. Kjempefornøyd med seier og vårt første Cert( om jeg får det tilsendt i posten en eller annen gang…) Med det var det bare å feie over grensa på 90 årslag, men glad jeg tok turen innom stevnet på vei ned 🙂
Yeahhhh ……..vårt første CERT!!!!!!!!!
Helgen etter var det Drøbak, denne gangen på grus, noe som er litt uvant. Tok en trening på grus samme uken som forberedelse, og var glad jeg gjorde det. Han blir litt utilpass på grus, og får ikke den farten jeg er vant til, selv om det kom seg litt.
Første løp var også denne dagen hopp 3, og vi gjentok bragden fra helgen før, selv om vi var litt heldige som ikke pådro oss en vegring. Men feilfritt ble det og ny seier og Cert. ( om også dette kommer i posten etterhvert….) Synes godt klubbene kunne ha Cert liggende, det er jo litt hyggelig å få det der og da når man først vinner det… skjerpings! Men uansett to CErt på to helger, kan ikke klage 😉 Nå mangler vi “bare” storcertet i hopp, men det får vi ikke begynt å jakte på før neste sesong, da de to siste NKK stevnene i år går på et underlag jeg ikke vil risikere hunden min på.
Denne helgen var det duket for siste rekruttsamling i år, og det var med stor spenning viså fram til å møte nederlandske Jan Sprij :
Weare the current Dutch Champion 2012
andImca Champion 2011
Withmy older dogs Truus en Tommy,
3xVice Dutch Champion
Dutchteam member World Cup 4 times,
Bestresults:
1stplace at the Individual Large Course with my previous dog Tommy
Bestresult 15 overall with Tommy.
Samt han har vært personlig trener for mange av landslagsekvipasjer med gode resultater i VM.
Jan viste seg å være en meget sympatisk trener, og vi fikk noen fine innspill. Ellers så var det prosjektleder Christina Kosinski og trener Peter Holmberg som styrte skuta, og hadde gjort et fint opplegg for oss. Vi gikk gjennom helgen mange baner av VM dommer Kees Stoel, og vi hadde litt å bryne oss på. Men fy søren så gøy når vi greide å løse utfordringene med å finne de rette linjene etterhvert. Lørdagens tre stikkord var Speed, speed og speed….og gjett om vi fikk løpt!!! Og så mye bedre som Bailey fungerer når jeg kjører offensivt!! Vi greide faktisk å holde fokuset gjennom hele lørdagen, og jeg var kjempefornøyd med dagen. Litt stiv og støl riktignok, for det er lenge siden vi har løpt så fort og så mye på en dag.
Søndagen var kroppen ikke riktig så fresh som dagen før, og fokuset var ikke helt 100 % merket jeg. Bar litt preg av det på formiddagen, men så kom deler av landslaget på besøk, og vi skulle konkuurere mot de, og da skjedde det noe med meg. Fullt fokus og vi gikk noen fine løp der på slutten.
Denne samlingen var noe jeg absolutt trengte, det er dette jeg mangler i hverdagen…noen som pusher meg og gjør at jeg yter det lille ekstra. Det er helt klart at skal man hevde seg utenfor landegrensene må man tørre og man må presse seg. Vi kan ikke bli best med å kjøre safe. Riktignok kan vi greie feilfrie løp med det, men da vil vi ligge sekunder bak de beste. DEt er bedre å satse og risikere og feile enn å kjøre safe år etter år. Jeg ser at dette er noe jeg har veldig sansen for, det er sånn jeg vil utvikle meg, jeg VIL kjøre offensivt!! Ikke noe er herligere å se enn de som virkelig kjører og får det til, og lykkes man ikke, så har man i alle fall prøvd. Men det er en lang vei fram, og om man lykkes med det vites ikke, det er veldig avhengig av hvem som kan og vil hjelpe oss fram, og gjøre at vi hele tiden pusher grensene våre. Og ikke minst må jeg selv våge og tøye grenser, og jobbe MED hunden. Gleder meg til å trene videre, dette var virkelig en vitamininnsprøytning. Fart og fokus!!!
