Nytt stevne og nye muligheter. Fikk siste opprykket i hopp 1 under forrige stevne(hadde to fra i fjor), men hadde egentlig tenkt å vente med debuten i klasse 2 til vi hadde fått med oss siste napp i agility’n også. Trener Jan Egil syntes ikke noe om den idéen, og mente vi bare kunne begynne å sanke opprykk der snarest. man trenger jo hele 5 opprykk i kl 2 for å rykke opp til klasse 3, så det er klart at det kan fort ta litt tid. Ja, ja vi gjorde nå sm vi fikk beskjed om og meldte fra til ringsekretær om opprykket. Vi gjorde også videre som vi hadde fått bekjed om -samle opprykk:) det ble et fint feilfritt løp og en 2. plass, slått med ca 7 tiendeler. Dermed var første opprykk i kl 2 i boks, og vi mangler “bare ” 4 til før vi er i klasse 3. DET kan selvsagt fort ta litt tid, men vi får satse på at vi greier det i løpet av neste sesong;)
Agiliklassen, som var dagens første start var ikke akkurat like bra. Jeg var ikke skikkelig “på hugget”og heller litt layback, og det gikk som det måtte gå. Diva gikk bak ryggen min og forsvant opp på mønet i stedet for slalåmen. DISK! Jeg måtte prøve å finne igjen godfølelsen fra sist stevne til neste løp, og jeg måtte virkelig konsentrere meg om å hente den fram. Men jeg klarte det, og som nevnt over ble det feilfritt løp.
I åpen hopp som var dagens tredje og siste løp, var jeg veldig på hugget i en morsom bane, men ble nok lit ivrig i slalåm og dro Diva ut på nest siste pinne. Ellers gikk hun et meget godt løp, men med 5 fp når man ikke langt oppå listene her. Men alt i alt var jeg meget godt i løpet fornøyd med dagen. Ikke minst hadde Diva null stress i løpet av stevnedagen, og denne gang kunne vi oppholde oss i startområdet hele tiden mens vi ventet på å starte. Hun hadde ikke noe utfall og gikk med full kontakt, med hunder på alle kanter og start i to baner samtidig -bare meter fra hverandre. Det var bare knallbra, og jeg følte vi hadde kommet i mål med den jobben vi har lagt ned på akkurat dette. Selvsagt kan jeg ikke hvile på laurbærbladene, men må fortsette å jobbe med det, og ikke stole fullt og helt på henne enda -om noen gang? Men skuldrene mine sank i alle fall enda et hakk ned, og jeg er superglad for alle framskritt. Jeg vet hun kan om hun vil, og jeg vet at om jeg vil nok, så blir det enda bedre 😉 Gleder oss til neste stevne 🙂