Lavere nivå i norsk agility?

Vi snakket om det på stevnet i går…har nivået blitt dårligere i Norge? Det stemmer jo ikke akkurat overens med at folk nå kurser mer enn noensinne, vi drar inn inspirasjon fra utlandet, vi trener mer,  alt tilsier at nivået burde vært høyere nå. Ikke for det -tror ikke vi er så mye dårligere når vi ser på gode enkeltprestasjoner i toppen, men det er vel ikke akkurat noen god bredde i toppen sånn jeg ser det. Synes det er mye kjedelig agility selv om det kanskje er feilfrie løp. “Gubbe(kjerring)-agility” som jeg kaller det…;) noen  løper rundt og veiver med arma,noen  hoier høyre og venstre og hit og her -og har ingen handling overhode. Men det funker jo det også -det får vi stadig bevis på. Men spennende og se på….? Neeiii…kanksje ikke…  Noen som derimot imponererer meg er noen  av ungejentene som har en nydelig handling, og virkelig er ute og jobber MED hunden sin gjennom løpet. De er vel verdt og få med seg gå, det er en nytelse og se!! Bare se på f.eks Silje Johansen, Kristine Mattland og en fremadstormende nykommer fra Trysil ved navn Eli Beate Sæther…..wow ! Gleder meg til å følge de videre…

Nå sier det seg selv at når man kommer litt opp i årene så er ikke de fysiske forutsetningene de samme lenger, og da må man jo gjøre det beste ut av det, og noe av det fantastiske med agility er at her er ung og gammel i samme klasse, og hvem som kommer på pallen… ja det kan være begge deler. Noen ganger er den besatt av den eldre garde og noen ganger av den yngre garde, og noen ganger er det også  plass til oss midt i mellom;) Vannvittig moro er det så se at også førere godt over 70 år gjør fine løp og plukker premier. Det er en sport for alle, og det skal det fortsatt være.

Men det er bredden i toppen – blant de som kanskje skal være med å representere Norge jeg tenker på… Stor klasse som i mange år var det man måtte se er ikke lenger like spennende, en og annen ja…men ikke mange man tenker på som sykt bra for tiden… Hva er årsaken, finnes  det miljøer som ikke er ute og henter inspirasjon fra andre og holder på den “gode” gamle handlinga vi hadde for 20 år siden… ? Har liksom inntrykk av at “alle” saumfarer internett etter tips, men det er ikke sikkert? Vi kan kanskje ikke si vi henter for mye fra utlandet heller, for det er jo heller de enn oss som gjør det bra  i mesterskapene. Er vi ikke gode nok på å trene sammen, og være med å utvikle hverandre? Vet det er en del private treningsgrupper der ute som jobber godt sammen, men alle har selvsagt ikke så store nettverk rundt seg, det kommer jo litt an på hvor man bor.

Men JEG har troen på at man sammen kan gjøre hverandre gode, bygge hverandre opp, ta tak i det som kan forbedres.

Å ha trenere kan gjøre oss bedre, men de kan også få oss til å føle oss mislykket, og miste troen på at vi kan få til noe. Pussig det der, noen kurs går man hjem med følelsen av at man kan få til ALT etterpå, og fra andre reiser man hjem og føler seg som dritt nærmest… Skal vi bli bedre må trenerne være med å bygge oss opp, samtidig som de plukker på ting som kan forbedres -og akkurat det kan være en fin balansegang.  Dette er i alle fall hva jeg personlig føler jeg trenger for å utvikle meg videre.