Da har det faktisk gått hele 10 år siden jeg selv deltok VM…………….og da er det vel lov å mimre litt;)

Makkeren min het Jackpack Ratamahatta ” Jackie” og var en liten lynrask parsontispe, som jeg hadde jobbet masse med. Vi begynte karrieren vår med 11 strake disk, og pølsa var skummel et helt år. Vi kan si det sånn at jeg ga av meg selv i den perioden, der jeg lå på bakken i enden av pølsa og lokket og lurte på ganske så mange stevner…. tror nesten det var der vi fikk mest applaus i vår karriere, da “vi” endelig kom oss gjennom 😉 Men den som gir seg er en dritt, og målet med denne hunden var klart fra den dagen hun ble hentet. Vi skulle komme på det norske landslaget!  Jeg husker i starten vi gikk mot eliten i åpen klasse, da lå vi ca 10 sekunder bak de beste, og jeg var i grunn fornøyd med det da. Så jo stort forbedringspotensiale, så da var det om å gjøre å prøve og knipe innpå sakte men sikkert…og sakte men sikkert så gjorde vi nettopp det, knep innpå sekund for sekund, til vi tok vår første seier. Det var stort!!! Vi slo selveste Ingrid Frøysa, som på den tiden var ganske overlegen i vår klasse;) Etter det tok vi ganske så mange seiere i hopp, og det var ikke mange som kunne matche oss på tiden om vi gikk feilfritt.  Det var en fin tid! Stort var det også da vi i 2002 ble tatt ut på landslaget, jeg hadde jobbet så knallhardt for det. Sommeren 2002 var vi da klare for VM-uttak, og det foregikk under Tønsberguka. Uttaket gikk ganske så bra, selv om jeg husker vi fikk en disk i det ene løpet.  På kvelden skulle hele troppen samles for å få det endelige resultatet av uttaket, og spenningen var stor!!! Det var ingen regler for hvor mange som skulle reise i hver klasse, de kunne velge å sende bare  en hund i en str eller mange. …ingen visste… Da de ropte opp det endelige uttaket og navnet mitt ble ropt opp trodde jeg vel egentlig ikke hva jeg hørte, og måtte spørre opp igjen… JAAAAAAA vi var søren meg tatt ut!!!! Kan ikke beskrive følelsen……….det var STOOOORT! Jeg jublet og feiret den kveld ‘n ja:) Det var kun 2 små hunder som ble tatt ut denne gangen så det betydde kun individuell start og ikke noe lag.

Ut på høsten så var det endelig tid for avreise til Dortmund i Tyskland, og en lang busstur ventet sammen med resten av troppen. Selv om det var en lang kjøretur var det en kjempetrivelig tur, vi skravlet, sov litt, luftet hunder… ja selve turen gikk veldig greit den. Hotellet var kjempefint, i passe gangavstand til hotellet. Vi kom oss gjennom veterinærkontroller, treningen på torsdag, og så var det klart for selve mesterskapet på fredagen. Det var ikke mindre stort å være med på innmarsjen og åpningssermonien, og uttover dagen og helgen fylte tribunene seg opp, så det var ca 5000 publikummere.  Skal si det var trøkk!! Jeg var veldig spent på hvodan jeg selv skulle takle nervene, men synes det gikk over all forventning, greide til og med å spise en god frokost på morgenen;) Selvsagt er man spent og noe nerver skal det være, men før man er i en sånn situasjon vet man ikke hvordan det vil være…

Første løpet vårt var hoppløpet, og vi fikk dessverre et riv, og det betydde egentlig at vi var hektet av i forhold til noen topplassering, men man ville selvsagt prøve å få et så godt resultat som mulig, så det var bare å kjøre på i løp nr. 2. Jeg var ikke kommet halvveis i agilityløpet engang før jeg opplevde noe som jeg ikke har opplevd verken før eller senere!!! Jeg tråkket skikkelig over i en sving, og mistet dermed Jackie over feil hinder…  Det gjorde så vondt at jg fikk ikke engang løpt løpet videre, men måtte gå rett av…. Ja, ja sånn kan det gå, og det ble med foten i is resten av dagen og kvelden. Men selv om resultatene uteble, så var det allikevel en opplevelse for livet, som jeg ikke ville vært foruten.

Jackie måtte dessverre pensjoneres året etter gr. skade, så det ble med denne ene gangen for oss, men jeg håper i det minste å kunne være med i kampen om VM-billetter igjen senere….Det ble også noen agilityfrie år på meg, da jeg ikke hadde noen hund å gå med, men nå har jeg i alle fall et par hunder til på gang, så får vi se hva fremtiden bringer:)

-Hvis man er klar til å takle misunnelse og dolking i ryggen av såvel klubb og lagkamerater og andre som ikke kommer med vel og merke 😉

GOD HELG 😀