Svaret er nei -det er de ikke! De er totalt forskjellige…
Fordi jeg var så fornøyd med energien og arbeidsgleden til den første ( Bailey), valgte jeg noe fra den samme linjen for å se om jeg kunne få det samme igjen.
Men det er ingen ting som kan tilsi at de er fra samme slekta. Akkurat som at menneskesøsken også er vidt forskjellige, selv om de vokser opp med de samme forutsetninger, samme miljø -så utvikler man seg allikevel forskjellig.
Se på mine to sheltiegutter…den ene (Bailey) kunne sikkert trene til han falt død om på banen, den andre (Turbo)bruker ikke unødig energi på å brenne kruttet, han er rimelig layback. De burde helt klart ha byttet navn 😉
Bailey er en pest og en plage for alle rundt seg på agilitytreninga, siden han tilter helt når de andre går. Turbo derimot synes det er helt ok å sove på fanget mellom øktene.
For Bailey er det motivasjon nok å se et hinder, for Turbo trengs det gjerne litt ekstra motivasjon og oppmuntring. Ikke for at han skal ta hinder, det gjør han gladelig… men for å få ham til å yte det lille ekstra med full fart på banen. Så der Bailey kunne trene og trene, så må Turbos økter tilpasses veldig så han ikke går lei og mister farta. Det er ikke ukjent for meg det for så vidt- det og jobbe med motivasjon, har jo gått med terriere før, og de er heller ikke spesielt glad i for mange repetisjoner, i alle fall ikke tispene jeg har hatt. Men jeg har greid å få ut farta på de, fordi jeg er fokusert på trene med motivasjon og glede, og bygge de opp til å ha troen på seg selv. Mestringsfølelse gir motivasjon.
Og så vil jeg vil ha glade hunder- hunder som viser glede over å få gå agility. Viser de ikke glede over det, har ikke jeg gjort jobben min godt nok. De SKAL glede seg til å komme ut på banen!
Jeg har mange ganger vært usikker på Turbo, som mangler litt av den gutsen og energien jeg egentlig ønsker på trening, men han glimter jo til litt også da, og er ikke så veldig langt bak Bailey på farta heller viser det seg. Så det skal faktisk bli spennende og følge utviklingen hans, hvor mye kan vi greie og hente ut?
Nå har han jo overrasket stort i debuten sin, og absolutt vist lovende tendenser, så han er en hund vi ikke skal avskrive riktig enda…
Når vi snakker om glede over å trene… Turbo vil gjerne trene om han ikke viser en så strålende entusiasme som det Bailey gjør. Vi kan gå tur på en time, halvannen -men prøv å gå rett inn igjen fra turen!!! No way…han setter på håndbrekket på trappa og nekter å bli med inn! Når jeg spør hva han vil ….da er det strake veien mot hallen 😉 ikke en dag uten å gå inn der -og gjøre i alle fall noe – altså! Det tenker jeg er veldig positivt…Så selv om han ikke er som hurragutten Bailey kan han allikevel ha kvaliteter…men tiden vil vise… om det er Hurragutten eller mr. Layback som blir best, eller om de blir like gode/dårlige.
I mens fortsetter jeg med å bygge ham opp, og trene økter hvor vi får ut farta. Jeg lar ham ikke gå flere hinder enn at vi kan beholde farten. Å trene hel bane på halv maskin er ikke aktuelt! Men i det siste har jeg også fått trent en del hele baner, men nettopp fordi at han har hatt topp motivasjon.
Med to så forskjellige hunder har jeg ulike utfordringer, men kanskje gjør det meg til en bedre handler etter hvert? Vi lever i håpet 😉
Artig å lese! Ja, de er jo tjukke slekta…. så egentlig er det ganske morro at de er så forskjellige… syns je.
For noen år sida solgte jeg en skygga hanne til Bodø etter UNI og SPIRIT. de var så fornøyde med hunden sin at de kjøpte en til etter samme kombinasjon etpar år senere….. Og fikk to helt forskjellige hunder både av utseende og oppførsel! Men dog supre hver på sin måte.
Så det er en spennende og utfordrende hobby vi har, enten vi er oppdrettere eller ag-utøvere. Lykke til med begge gutta dine!